onsdag 30. april 2008

Premiering og selvdisiplin

Er premiering en godkjent form for å motivere barn til utvikling som uansett kommer naturlig en eller annen gang? Motivasjon til raskere utvikling? Jeg vet ikke, men faktum er at jeg har lovt minstemor en valgfri leke fra lekebutikken dersom hun slutter med bleie på dagtid. Ettersom, den nå tørre, prinsessen er tre år gikk jeg ut fra at hun ville velge en billig liten rosa ting. I alle fall med litt påvirkning; etter syv år som mamma har jeg lært noen triks. En del lærdom gjenstår imidlertid – i dag må jeg på egenhånd forsøke å få med meg et lekehus i hardplast (til den nette sum av 1.200 kroner) hjem fra lekebutikken. Storesøster, som også har lært seg noen triks gjennom sine år som nettopp storesøster, klarte å overbevise minstemor om at det var nettopp et slikt mangefarget palass hun trengte – og fortjente. Treåringer er ganske bestemte. Og et løfte er et løfte.

Selv fortjener jeg ingen premie. Det ble ingen løpetur i går, ei heller i dag. Utrolig hvor mange gode unnskyldninger man kan finne på for å slippe å ta på treningstøyet. De er virkelig stort sett veldig gode, men til syvende og sist er det bare snakk om mangel på selvdisiplin og gal prioritering. Prioritetslisten ser omtrent sånn ut:

  1. Familie
  2. Jobb
  3. Bolig
  4. Venner
  5. Løping

Det vil si at løpingen bare kan gjennomføres når jeg er ferdig med de fire første punktene. Ferdig med?? Aldri. Ergo; fire ganger i uka må 5. prioriteten på topp for at MIN premie skal oppnås. Må jobbe med det.

I dette innlegget har jeg forøvrig brukt semikolon to ganger. Semikolon er et morsomt tegn, og jeg melder meg herved på i kampen for semikolonet. (c;

tirsdag 29. april 2008

Dag 1

Krigen mot de går hårene har begynt, foreløpig med enklere våpen som pinsett og nappende fingre, men de er der og på tross av min iherdige plukking de blir stadig flere. Som mørkhåret stiller man svært dårlig på dette området, for selv om det kun er noen ytterst få hår som mangler pigment er de skrikende synlige i baderomsspeilet.

Trettifem er en alder, på tross av hva de som har ytterligere noen år på baken (og gjerne andre steder ogå) sier. De grå hårene er bare en av flere klare tegn. Topp fem listen over "Tegn på at toppen er passert etter fylte 35" ser slik ut:

5. Jeg omtaler musikk fra russebusser som "dunk-dunk musikk"

4. Jeg heier på 40-åringene i Ungkaren 20 vs 40

3. Tiden går vanvittig mye fortere enn før: "Jøss, deg har jeg ikke sett på lenge...når var det da...ojda det har sannelig blitt 15 år siden det...".

2. De omtalte grå hårene

1. Panikk

Panikken stikker ikke alltid så dypt, men den er vidtfavnende. Alt fra frykten for å møte sitt eget speilbilde, spesielt om morgenen, via frykten for å være en "lettvekter" (ref BI reklamen) på jobb selv i moden alder (man kan liksom ikke skylde på at en er ung og uerfaren lenger), til frykten for å ikke være *her* mer - i morgen, neste uke, neste år.

Stort sett stikker altså ikke disse panikkene (kan man egentlig si panikk i flertall?) dypt, men de er ubehagelige nok til at det har vokst frem et behov for tiltak;

Prosjekt Lettbent

Prosjektet er - som ordet selv - todelt:
1. En blogg - Det er jo ganske ungdommelig, ikke sant? I takt med tiden og alt det der. En kanal for egenterapi, lettbent meningsformidling og selvrealisering. Det høres veldig moderne ut.
2. Et treningsprosjekt - forebyggende, helsefremmende og med mål om å løpe lettbent 21 km gjennom Stockholms gater i begynnelsen av september. Det er tross alt bedre å være en sprek nestenførtiåring enn en slapp nestenførtiåring.

Startskuddet har gått, prosjektet er i gang. Jeg burde kanskje ta en løpetur...

J