Premiering og selvdisiplin

Er premiering en godkjent form for å motivere barn til utvikling som uansett kommer naturlig en eller annen gang? Motivasjon til raskere utvikling? Jeg vet ikke, men faktum er at jeg har lovt minstemor en valgfri leke fra lekebutikken dersom hun slutter med bleie på dagtid. Ettersom, den nå tørre, prinsessen er tre år gikk jeg ut fra at hun ville velge en billig liten rosa ting. I alle fall med litt påvirkning; etter syv år som mamma har jeg lært noen triks. En del lærdom gjenstår imidlertid – i dag må jeg på egenhånd forsøke å få med meg et lekehus i hardplast (til den nette sum av 1.200 kroner) hjem fra lekebutikken. Storesøster, som også har lært seg noen triks gjennom sine år som nettopp storesøster, klarte å overbevise minstemor om at det var nettopp et slikt mangefarget palass hun trengte – og fortjente. Treåringer er ganske bestemte. Og et løfte er et løfte.

Selv fortjener jeg ingen premie. Det ble ingen løpetur i går, ei heller i dag. Utrolig hvor mange gode unnskyldninger man kan finne på for å slippe å ta på treningstøyet. De er virkelig stort sett veldig gode, men til syvende og sist er det bare snakk om mangel på selvdisiplin og gal prioritering. Prioritetslisten ser omtrent sånn ut:

1. Familie
2. Jobb
3. Bolig
4. Venner
5. Løping

Det vil si at løpingen bare kan gjennomføres når jeg er ferdig med de fire første punktene. Ferdig med?? Aldri. Ergo; fire ganger i uka må 5. prioriteten på topp for at MIN premie skal oppnås. Må jobbe med det.

I dette innlegget har jeg forøvrig brukt semikolon to ganger. Semikolon er et morsomt tegn, og jeg melder meg herved på i kampen for semikolonet. (c;